Det er flere år siden Bardu Historielag fikk kopi av Trollesagnet - som finnes i flere utgaver.  Men etter det vi har sett, er det denne versjonen som er mest kjent.    Det er flere i Bardu som har Olle Jensson Trolle som en av sine forfedre.

Artikkelen nedenfor er av Ole Jakob Olsen fra Soløy, men det er litt usikkerhet om når den først ble utgitt.  Det har også trolig vært artikler i aviser, samt i det lokalhistoriske tidsskriftet ”Lavangsminne”.  Dette er flere år siden.  Mange andre har også arbeidet med å løse gåten omkring dette sagnet, men det ser ut til at de ikke er kommet så mye lenger enn Ole Jakob Olsen gjorde.

 Illustrasjonsfoto

Trolle var en dansk borgerlig slekt, som opprinnelig stammer fra Skåne. Slektens første kjente mann var vertshusholder i København, Børge Christopher Troll. Trolle-slekten i Sverige tilhører Sveriges gamle adel og kan spores tilbake til 1300-tallet.  De har et rødt hodeløst troll i gull felt sitt våpenskjold.  Man kan nevne at Erik Arvidsson Trolle (1460-1529) var svensk riksforstander i 1512. 

 Slekten Sparre er også utbredt i Sverige, men har antakelig sitt utgangspunkt i /eller forbindelse til Frankrike.    

Sparreslekten regnes til høyadelen på 1200-tallet, og den ble inngiftet i norske slekter på 1500-tallet.

Det har ikke lykkes å finne ut noe mer om Jens Sparre, siden sporene etter  ham stopper på Bardujord.

Våpenskjoldet over, viser den heraldiske figuren en ”sparre”, men dette ble oftest brukt i kombinasjon med andre figurer.

Trollesagnet av Ole Jakob Olsen……

 "Helt fra det øyeblikk jeg fattet interesse for slekta og slektsgransking, har denne mannen og hans skjebne opptatt meg sterkt.  Kanskje særlig fordi han vel må sies å være omgitt av mystikk, bygd på de mange sagn som fremdeles lever blant mange av hans etterslekt.

 Under en samtale med mitt søskenbarn, Arne Laberg, fortalte han meg at han en gang hadde fått en beretning om Olle Jensson Trolle hos nå avdøde Harald Indseth.  Jeg fikk en kopi av brevet fra Harald og tillot meg å skrive denne beretningen på nytt, da kopien ikke var helt lett å lese på enkelte steder.  Ordlyden er imidlertid Harald Indseths, så beretningen er den samme.

Vår stamfar Olle Jensson Trolle, årsaken til, og på hvilken måte han kom hit til landet på:

Da kong Carl den XII regjerte i Sverige, var han ofte i krig med Norge.  Under ett av hans angrep på Syd-Norge, hadde han med seg to mann, Olle Jensson Trolle og Jens Sparre.  Begge disse to var løytnanter i Carl den XIIs armè, og begge var grevesønner.

  Da de under dette toktet opphold seg nede på Smålenene, ble disse til løytnantene kjent med hver sin bondejente som de ble glade i, og det ser ut til at kjærligheten var gjensidig.  Oppholdet der ble nokså langvarig, og det endte med at de ble enige om å gifte seg.  Dette fikk de i stand på den måten at de med gode ord og betaling fikk en prest til å foreta vigselen, og alt var da såre godt.  Langt om lenge tok felttoget slutt, og hjemreisen skulle begynne.

 Disse to karene, Olle Jensson Trolle og Jens Sparre, greide å smugle sine fruer med seg over grensen til Sverige, men da var hundreogett ute !  Adelen i Sverige blåste opp – dette kunne da ikke tillates uten videre !  Det gikk ikke an at to grevesønner skulle gifte seg med bondedøtre, og enda mindre at de giftet seg med sine fiender.  Det endte med at deres foreldre påla dem å få sine ekteskap opphevet, og gjort ugyldige, men dette nektet disse to.

Olle Jensson Trolle og Jens Sparre ble da gjort arveløse av sine adelige foreldre, og foreldrene oppviglet adelen, som igjen oppviglet presteskapet, og det endte med at de to ble lyst fredløse.  Vi vet hva dette førte med seg i den tida, det var det samme som at hvem som helst kunne drepe dem hvor som helst.

 De hadde da ikke annet å gjøre enn å ta flukten fatt.  Ferden gikk nordover Sverige, helst om natta for ikke å bli sett av noen, oppover hele svensk Lappland.  De var så forbitret på det svenske presteskap at når de fòr forbi kirker på svensk side av grensen, ble disse ranet for sølv og andre verdisaker.

 Deres ferd gikk da over Jukkasjærvi – Korrevarra – Salmis – Kattevouma – og over grensen til Norge ved Gaivara.  De kom ned til Leinavann på norsk side, og ferden fortsatte langs Leinavann – Altevann og ned Bardudalen.

 Da de kom så langt ned som til Bardujord, stoppa de litt der.  Her var det veldig pent og trivelig, og det endte med at Jens Sparre bestemte seg for  bosette seg der.  Han bygde en liten stue på stedet, og dette er nok den første faste bosetningen i Bardu.  Dette foregikk lenge før innvandringen til Bardu tok til fra Østerdals-bygdene, og denne bosetningen vil nok ikke Bardudalingene tro noe på, men jeg vet at så sent som i min tid fant de nede på Hasvold, under pløying, en sabel og en del andre små militære effekter.  Der er også funnet en liten hustomt med krusbrott og forskjellige småting.  Dette skulle jo med all tydelighet bevise at det har vært en militær person som har bodd her en gang i tiden.

 Hvordan det gikk med Jens Sparre vet jeg ikke, heller ikke hvor lenge han var her i Bardu.

 Olle Jensson Trolle vet vi fortsatte ned til Salangen på sin verd videre, og derfra over til Lavangen, hvor han bosatte seg på Soløy.  Vi vet også at han hadde en sønn som het Jens Ollson Trolle.  Han ble, med den utdannelsen han fikk av sin far, den første lærer i Ibestad prestegjeld.  Etter Jens Ollson Trolle har det ikke vært noen lærer i denne slekte før min bror Corn. Indseth ble lærer nr 2.

 Så langt Harald Indseths beretning.  Det er forresten veldig interessant å se hvor nøye reiseruta er beskrevet oppover, jeg vet ikke hvem Harald Indseth fikk disse opplysningene av, men jeg kan tenke meg at det kan være de svenske flyttlappene som har overlevert dette til han, da det var god kontakt mellom ham og dem i den tida de hadde sine sommerbeiter ved Altevann og Leinavann.

 I første bind av Bardu bygdebok, s 16, står det et sted nevnt at innflytterne på Bardujord fant ei hustuft med potteskår, kolrester, et stykke av en bordkniv og en forrustet korde.  Dessuten står det i et hefte ”Bardu, et tilbakeblikk” skrevet av P.M Hasvold på side 22: ”ET GAMMELT SAGN” – et gammelt sagn forteller at en høitstående svensk militærperson – sagnet vil endog vite at det var en baron – paa en eller anden maate hadde forseet sig mot svensk og lov og derfor var rømt over grænsen til Norge og hadde bodd en tid paa eller ved Bardujordet.  Dette sagn er nærmere blit bestyrket ved at min bestefar Hans Jakobsen ved at brække og pløie et stykke nyt land oppdaget en gammel hustomt, hvori han fant nogle potteskaar, kulrester, et stykke av en bordkniv og en forrustet kaarde, der altsaa skulde tyde paa, at det virkelig skrev sig fra en militær person.”

 Denne Hans Jakobsen var født i 1791 og døde 87 år gammel i 1878. Både avsnittet i bygdeboka og sagnet i det lille heftet nevnes i forbindelse med opprinnelsen til Bardu-navnet, som en mulig, men ikke særlig sannsynlig forklaring.  Ordet Baron, en adelstittet, kan virke besnærende i første omgang, men de lærde mener noe annet, og da får vi bøye oss for det.

 Det som jeg legger vekt på, er at sagnet til Harald Indseth synes å stemme med de faktiske forhold vedrørende Jens Sparre.  Ganske sikkert var det hans hustuft som ble funnet av Hans Jakobsen.  Bare synd at ikke kården skulle finnes, da hadde det vært en smal sak å tidfeste denne.  Våpen er ikke særlig problematiske i så måte, ved Hærmusèet i Oslo er man behjelpelig med slike oppgaver.  Kården var vel også et utpreget offisersvåpen, i motsetning til den vanlige soldat som bar sabel.  Dette bekrefter også at Sparre var offiser, med løytnants grad, i følge sagnet.

 Olle Jensson Trolle fortsatte altså ned til sjøen, til Salangsfjorden.  Han kom som før nevnt over til Lavangen, og ble boende på Soløy.  Hvor hen på Soløy han slo seg ned kan vi bare gjette oss til, men sannsynlig er det at han bodde på Bakkan, der bodde alle de gamle oppsitterne.  For, som Arne Laberg sa med en gang vi satt og prata ”slekt”; Hva ville være mer naturlig enn å sørge for, som fredløs, å bo høgt, med godt utsyn til alle sider, og på et sted i terrenget som er lett å forsvare.

Påfallende er det jo at den gamle bosetningen på Soløy, fra det 11. århundre og opp mot vår tid, strakte seg langs den forhøyningen i terrenget som begynner oppe hos Astrup Johansen og ender ned hos Erling Soløy.  I de tider måtte folk legge boplassene der disse lettest kunne bli forsvart mot inntrengere.  Man må vel gå ut fra at Olle Jensson Trolle også hadde dette i tankene, fredløs som han var.

 Et annet sagn om ham går jo nettopp på dette med forfølgelse: Det kom en gang svensker over grensen til Norge for å ”ta” Olle Jensson Trolle, forde han hadde gjort flere plyndringstokt inn i sverige, antakelig etter han hadde slått seg ned på Soløy.  Svenskene kom over fjellet og underveis tok de fatt en flyttlapp som lå sommerleir i skogbandet ovafor Soløy, sannsynligvis på Finnekrok-sletta. (jeg vet ikke ellers hvordan sletta har fått dette navnet), og tvang ham til å fortelle hvor Trolle bodde.  Dette må ha vært bra sent på ettersommeren, for kornet var skåret, og satt på staur.  Lappen, som tydeligvis to på god fot med Trolle, sa da de sto og så ned på gården: ”Der ser dokker soldatan hannes Trolle, de står klar tel å ta imot dokker”.  Det var kornstaurene som i svenskenes øyne ble til en oppmarsjert hær.  De snudde der og da for de tilbake til Sverige.

 En annen ting jeg undres på er hvordan Olle Jensson Trolle kom i besittelse av eiendom på Soløy.  Jeg for min del har hele tida trodd at han gifta seg inn i en familie, og på den måten fikk gården med kona.  Den teorien måtte jeg forlate da jeg hadde hørt sagnet til Harald Inseth.  Der er han allerede gift når han kommer til Soløy.  Så vidt jeg vet, finner man ikke Olle Jensson Trolle i noen skattelister eller andre offisielle dokumenter fra denne tida.  Dette bemerket også Tore Meyer, som skriver bygdebok for Gratangen, da vi prata om dette.

Siden de eldste kirkebøkene, fra før 1751, brant opp, er det ingen mulighet den vegen, med tanke på å finne ut noe om Olle Jensson Trolle, han døde før 1751.  Den eldste kirkeboka er fra 1751, og faller dermed utafor den tidsbolken man har bruk for.  Hvis man hadde tid og mot til å lete opp materiale om kona hans, som etter sagnet var nede fra Smålenene, kunne man kanskje komme over ting av betydning, men det blir som å lete etter den berømte nåla i høystakken.  Når man verken har person- eller stedsnavn å holde seg til, er det svært vanskelig.  En annen sak er det jo om Sparre og Trolle benyttet en norsk prest til å foreta vielsen, det kan jo eventuelt ha vært en feltprest inne i bildet, og da er ekteskapene neppe ført inn i noen kirkebok.  Så det vil bli litt av et detektivarbeide å finne noe.  Problemet er ikke mindre på Trollesiden.  Det var slik i de dager at hvis adelige ble gjort arveløse, forbrøt seg mot svensk lov, eller som i dette tilfellet ble lyst fredløse, ble de slettet av kirkebøker og militære ruller.  Derfor er det ikke mulig å finne ut noe om disse to i svenske arkiver, enten de er sivile eller militære.

 Når foreligger det en god del norsk krigslitteratur om krigene med kong Carl den XII.  Der kan man jo ha flaks og komme over navn i forbindelse med trefninger som har funnet sted.  I Heimevernsbladet går det en slik serie akkurat nå, skrevet av major H.O. Spilhaug.  Hvor han har sine opplysninger fra, vet jeg ikke, men det må vel være fra et eller annet arkiv.

 Det finnes altså ingen dokumentasjon på Olle Jensson Trolle.  Hans ene sønn, Jens Ollson Trolle, finnes det bevis for.  Under en samtale jeg hadde med en mann her fra bygen, Terje Hanssen, (han er for øvrig også av Trolle-ætta og har sine aner på Indregård i Salangen) fortalte han at nede i Saltendistriktet var det dukket opp et sølvbeger med inskripsjon:

JENS OLLSON TROLLE

KAREN HANSDATTER

Han har et skriftlig beretning om hvordan begeret ble funnet, denne skal jeg få hos ham ved leilighet.

 Senere kom jeg som før nevnt i kontakt med Tore Meyer, og han hadde mye interessant å berette.  Vi kom også inn på Trolleslekta, jeg nevnte sagnene om Olle Jensson Trolle, og da fortalte han at han i fortegnelsen over et dødsbo fant dette begeret som nå er funnet der nede i Salten.  Det hadde seg slik at Jens Ollson Trolle hadde tre barn, Hans, Rasmus og Signhild.  Denne Signhild ble senere gift med stamfaren til Borchslekta i Lavangen, men det er en annen historie.  I alle fall, ca 10 – 15 år før hun gifta seg med Jakob Laugesen Borch hadde hun et barn utafor ekteskap, og faren til barnet var dreng på en gård i Gratangsbotn, etter hva jeg forstår.  Det var streng straff for å ha uekte barn den gangen, og Signhild og barnefaren ble idømt bot, så og så mye sølv skulle betales til fogden.

Hans, broren, tilbød seg å betale bøtene for de strafskyldige, men over litt tid, for boten var stor.  Det nekta fogden å gå med på, og Hans klarte bare å betale bøtene for søstera.  Bøtene for henne var satt til 12 lodd sølv.  Dette begeret som er nevnt før, er identisk med det som Hans Jensen Trolle brukte til å betale bøtene for Signhild med, da det har samme inskripsjon og veier nøyaktig 12 lodd.

 Antakelig er det en eller annen embedsmann som har løst inn begeret i rede penger og på den måten fått hand om det.  Så har det vel fulgt sin eiermann nedover til et feitere embede, får vi tro.  Dette begeret er muligens en bryllupsgave til Jens Ollson Trolle og hans hustru Karen Hansdatter, fra hans far, Olle Jensson Trolle.  Skal tro om det kan være noe av det ranede kirkesølvet?  Sølv var i hvert fall ikke hvermanns eie den gangen.

 Mye av det jeg har skrevet ned, er vel kjent for mange i bygda vår, men kanskje kan det være nytt for de som vokser opp i dag.  Som jeg har nevnt før, mesteparten er bygd på sagn.  Så får vi se om det lar seg gjøre å finne noe mer handfast om Olle Jensson Trolle i framtida."