Av lærer Corn. Indseth

Han hette Anders Larsen og var født i Romsdalen.  Far hans var en fattig husmann, og som andre av den stand måtte Anders tidlig venne seg til å gjøre karsarbeid.  Gjennom barne- og ungdomsåra måtte han ta mange tunge arbeidstak på storgardene rundt om i heimegrenda si. Men han lærte også mye. 

Han ble tidlig en nevenyttig og dyktig kar som alle gjerne ville ha i sin tjeneste. Men Anders ville sjøl helst være hos kaksen fram på Nesset. 

Denne storbonden var nå ikke på noe vis bedre enn de andre storbøndene der i dalen, men han hadde ei så reint framifrå gild datter.  Anders var blitt glad i denne staute, vakre jenta, og hun elsket ham igjen. 

Det var gilde dager for de to så lenge de var alene om herligheten og hemmeligheten.  Lykken skygdes nok stundom ved anelsen om den motstand de sikkert ville komme til å møte når forholdet dem imellom ble kjent av alle de andre, men de kjempet med vilje mot slike tanker. 

De var jo begge så unge, og de var begge så fulle av håp og tru på framtida.

 Men at en husmannsgutt våget seg til å tro at han skulle få en storbondes datter til kone – det var rent betraktet som en forbrytelse i de dager.  Og Anders ble da også, da dette ble kjent, sett på og bedømt som en altfor farlig kar.  Ingen kunne være seg bekjent med å ha noe med en slik en som han å gjøre.  Den uviljen og kulda som han møtte alle dager og alle steder, den tok til slutt motet og mest makta fra ham.  Han syntes at framtida var uten mening og livet uten innhold.

 Anders var blitt jaget fra Nesset.  Han var arbeidsløs, og han hadde ingen ting å leve av.  Jenta hans sa da også i fra at de to nok ikke kunne gifte seg uten foreldrenes vilje.  Det ville være stor synd det, sa hun, og slik synd kunne hun ikke gjøre mot foreldrene og Gud – enda hun nå visste at det barnet hun nå gikk med – det var hans barn.

 Det ble tunge stunder for Anders det året.  Og da han ut på sommeren fikk innkalling til soldattjeneste, bestemte han seg til å rømme fra dalen for godt og for alle tider.  Om høsten kom han sammen med noen staværinger, og med dem reiste han om vinteren til Balstad i Lofoten.  Der ble han kjent med Hågen Halvorsen fra Indseth, og da Lofotfisket var slutt, reiste han med ham til Bardu.  Etter den tid ble Anders alltid boende i Bardudalen.  I de første åra etter at han kom hit, arbeidde han som gårdsdreng, vekselvis på Indseth og Strømsmo, men om vinteren drog han alltid i de første åra på fiske til Lofoten og Finnmark.  Slik utrusning som han trengte til turen, og som han ellers ikke kunne skaffe seg, det fikk han alltid på de to gardene.

 Men som åra gikk, ble han alltid mer og mer opptatt av fiske- og fangstlivet ved Altevatnet.  Omkring hundreårsskiftet bygde han seg ei fangsthytte, og den satte han opp på en holme ved indre (østre) enden av vatnet – Gjeddebukta.  Til den hytta var det fem og ei halv mil fra øverste og nærmeste gård i Bardudalen.

 Og fra holmen – Andersholmen som den seinere ble hetende, og til nærmeste fangsthytte, var det to og ei halv mil.  Men Anders trivdes der, og best likte han seg når han lå der alene.  Dette var hans rike.  Her milelangt inne i den øde fjellheimen var han ikke i vegen for noen.  Her var han sjøl herre, og her var det livsmuligheter for en forstandig kar.  I skogene og på fjella langsmed det store vatnet, ar det ryper og annet vilt i store mengder.  Og det ville gi nok av arbeid i de lange vintermånedene.  Det ville og gi mynt i pungen når sesongen var slutt.  I det store Altevatnet, småvatna og elvene rundt om var det tusenvis av stor feit ørret og rør som kunne fanges med et eller annet lovlig redskap i sommertida.

 I mer enn 40 år var det Anders sin leveveg dette å drive som fangsmann ved Altevatnet, både sommer og vinter.  Han gjorde nok turer ned i bygda, og stundom var han på vekesvis der nede i dalen.  Da holdt han alltid på med et eller annet til nytte både for seg sjøl og andre.  Han arbeidde tønner, bøtter og redskaper av ymse slag, og han hjalp ofte folk nede på gardene med tjærebrenning og mangt annet.

 Proviantere måtte han jo og på gardene nede i dalen.  Brød skulle bakes og mangt annet skulle kjøpes og klær settes i stand.  Båter skulle repareres og stundom skulle det bygges en ny.  Telt, kjelke og geværer måtte og være i god orden, og så var det alle garna som måtte bøtes og nye som skulle bindes ferdige før den neste sesongen tok til.  Det var alltid haugevis av små og store ting som måtte gjøres de stundene han ikke lå på fangst.  Anders var en ordenskar og passet alltid på at det var brukbare ting han tok med seg på tur.  Han hadde nok å gjøre til alle tider.  Han gikk aldri og klaget på arbeidsledighet.  Men han holdt alltid søndag, og andre helligdager som kviledag, og det gjorde han samme hvor han var.  Anders for alltid ærlig og redelig fram.  Ingen ble narret eller bedradd av ham. 

Han holdt sitt ord og gjorde rett og skjell både mot unge og gamle, og han var gjennom hele livet respektert og avholdt av alle i dalen.

 Fra så langt tilbake i tida som jeg er i stand til å minnes noe, minnes jeg Anders – Gamle Anders.  Han hørte liksom fast med til alt som skulle være der, og vi likte Anders, vi ungene.  Det var så spennende å høre ham fortelle om de mange rare ting han hadde sett og hørt på turene sine.  Men best lærte jeg denne hedersmannen å kjenne da jeg fikk lese gjennom noen av de skrifter jeg fant i hytta hans på Andersholmen langt der inne.

 Anders var død da, og jeg som hadde kjøpt hytta hans før han døde, jeg satt nå der ved steinvarden han hadde murt opp i de lange landlegedager, med en samling av gamle notisbøker.  I disse små bøkene hadde han skrevet ned sine tanker om ymse ting.  Av datoene og almanakken kunne jeg se at det helst var søndagene han hadde brukt til skrivedag.  Og for meg ble det da også søndagsbetraktninger i mer enn èn forstand.  Mangt av det som var skrevet, var tilegnet meg rent personlig, og jeg glømmer det aldri.

 Det kunne nok være svært slitsomt inne i fjellet mangen gang. Mangt et tungt dagsverk tok han også der inne, og stundom var det livet som sto på spill.  Men livet der inne, vatnet og fjella, de drog, og turene måtte støtt gjøres om og om igjen.  Som åra gikk ble erfaringa større og større og Anders ble mer og mer fortrolig med det hele.  Om stormen raste og snøkavet skjulte hvert tre, hver hump og hvert fjell, og frosten beit bistert med høge smell i de krokete gamle fjellkraggede bjørkene, eller fjell, vatn og vidder lå gylt i varm, gulblank sol, s var det som hans alt det som her var.  Og nordlyset i de klare vinterkveldene blafret livlig i alle spektrets farger høyt over toppene rundt om og ulvene hylte langt og sultent fra viddene under, så kjente han også det og likte alt slik det var.

 Lapper så han av og til inne i fjellet.  De lot alltid Anders ha sitt i fred, og ikke gjorde han dem noe galt heller.  Han ble etter hvert så vant til å være ensom, og alene lå han da også som oftest på de lange fangstturene sine både vinter og sommer.  Det hendte nok flere ganger at han gikk seg bort i uværet, og han måtte da mangen gang ligge ute og brenne rå, frossen fjellbjørk.  Ofte fraus han og slet mye vondt.  Det hendte også at ulveflokkene jaget ham slik at han så vidt klarte å berge seg fram til hytta si.

 Da Anders kom opp mot syttiårene, fikk han seg ei byggetomt på Strømsmoeiendommen, og i de siste årene han levde, bygde han seg ei lita stue ved Lavsletta, 1 km ovafor Strømsmogarden.  I denne stua budde han det siste året han levde, og der døde han utpå vinteren i 1919 (1923 ?)

 Han ble gravlagt på kirkegården i Sørdalen, og for penger han etterlot seg vart det kjøpt et vakkert marmormerke som ble satt opp på grava hans.  Der kviler nå den gamle hedersmannen som kom fra Romsdalen og hit opp til ukjente folk og forhold.  Han ble ingen til byrde her.  Han tjente sitt brød på hederlig vis, og venner med ham ble alle som lærte ham rett å kjenne.

Anders fikk faktisk en holme oppkalt etter seg – Andersholmen – den ligger helt innerst på Altevatnet -  mot Leina, men er nå under vann etter at Altevatnet ble regulert.

I ettertid har Bardu Historielag funnet ut en god del mer om hvem denne mannen var. Han var fra plassen Steinen under Kvanne i Stangvik gamle kommune.  Han er merkelig nok ikke nevnt i bygdeboka der.

Foreldrene var Lars Anderson Søyset, Nergard f. 1818 og mora var Lisbet Olsdatter Stangvik f. 1820.  Hun var uekte datter til Ola Arntson Stangvik Sagbakkan f. 1799 – senere husmann på plassen Grytskog-Kloppan. 

Mor hennes het Marta Nilsdotter, men vi vet ikke mer om henne.  Anders var søskenbarn til oldemor til kilden vår på Vestlandet.    Ved folketellinga i 1865 er han ”tjeneste-karl” på gården Brøske (Nestua) i Stangvik. Alderen står oppført som 17 år i tellinga, så det er litt usikkerhet her, - men det er tanten hans (søster til faren) som er gardkjerring der, og da er det sannsynlig at det er ham.

Anders hadde også en eldre søster, Maria, f. 1847 -  gift på Brøske, på  plassen Bandsmiartrøa med Ola Olson Torhus.

  Dette fotografiet viser noen saker som har tilhørt Anders.  De oppbevares nå på Strømsmo.